Da Anne sluttet å stirre inn i linsen under intervjuet

Utgangspunktet: tre intervjuer som ikke satt

Anne jobber med kommunikasjon ved en videregående skole i regionen, og hun tok kontakt etter at hun hadde filmet tre intervjuer med lærere til skolens egen nettside. Innholdet var godt, men hun var misfornøyd med bildet. Lærerne så rett inn i kamera, skuldrene var oppe ved ørene, og hver setning ble levert som om den ble lest fra en lapp.

Hun hadde prøvd å løse det ved å be folk slappe av. Det hjalp lite. Da vi gikk gjennom opptakene sammen på kurset, var det tydelig at problemet ikke lå hos lærerne. Kameraet sto rett foran dem, intervjueren satt ved siden av stativet uten at noen hadde bestemt hvor hun skulle se, og alle visste ikke hvor blikket skulle hvile.

Jeg nevner det her fordi mange som lager intervjuer selv, kjenner seg igjen. Det som oppleves som stivhet, er ofte et uavklart oppsett.

Hva vi så da vi stoppet opptaket

Vi startet med å se på stillbilder fra de tre intervjuene. I alle tre var kameraet plassert nøyaktig i linjen mellom intervjuobjekt og intervjuer, og lærerne vekslet mellom å se på Anne og å se i linsen. Det gir et rykkete inntrykk, fordi blikket aldri får bestemme seg.

Anne hadde heller ikke tenkt over hvor høyt kameraet sto. Det var plassert litt over øyehøyde, så lærerne så svakt nedover mot linsen, og det ga et underordnet uttrykk som ikke passet til faglige samtaler. En liten justering av høyden alene ville allerede ha endret mye.

Vi noterte tre ting vi ville endre: kameraets vinkel mot intervjuobjektet, intervjuerens plass og en avtale om hvor blikket skulle hvile mellom svarene.

• Kameraet sto rett i blikklinjen
• Kameraet var plassert over øyehøyde
• Ingen hadde avtalt hvor blikket skulle hvile

Ny plassering: intervjueren flyttes litt til siden

Den viktigste endringen var å flytte intervjueren. I stedet for å sitte ved siden av stativet, satt Anne nå ved siden av kameraet på samme side, med blikket rettet mot lærerens nesten-ansikt i en liten vinkel bort fra linsen. Intervjuobjektet ser da på henne, og på skjermen ser det ut som blikket peker litt forbi kamera.

Vi øvde på dette med en kollega som var med på kurset og spilte intervjuobjekt. Etter noen minutter la Anne merke til at samtalen ble roligere. Når blikket har et naturlig mål, slutter folk å lete etter et sted å se, og skuldrene synker.

Vi avtalte også en enkel regel: Anne holder blikket der intervjuobjektet skal se, og hun nikker heller enn å si «mm» mens svaret pågår. Det gir ren lyd uten avbrytelser, og det gjør klippingen enklere.

Stolvalg og avstand som ingen tenker på

Stolen betyr mer enn man skulle tro. Anne hadde brukt kontorstoler med hjul, og lærerne snurret ubevisst fra side til side. Vi byttet til faste stoler uten armlener og satte dem i en svak vinkel mot hverandre, rundt halvannen meter fra hverandre. Det er nær nok til samtale og langt nok til at ingen føler seg presset.

Avstanden til kameraet fikk også et svar. I stedet for å zoome inn fra langt unna flyttet vi stativet nærmere, slik at bildet ble halvnært uten at linsen måtte presses. Bakgrunnen fikk samtidig bedre dybde, fordi det ble mer luft bak lærerens skuldre.

Anne skrev ned målene på en lapp i shotlisten sin, slik at oppsettet kunne gjentas i neste rom uten å bli funnet opp på nytt.

• Faste stoler uten hjul og armlener
• Omtrent halvannen meter mellom stolene
• Stativet nærmere, halvnært bilde

Det andre forsøket, to uker senere

Anne filmet to nye intervjuer etter kurset, denne gangen med en kort oppsettsskisse tegnet på forhånd. Før hvert opptak brukte hun fem minutter på å vise lærerne hvor de skulle sitte og hvor de kunne se, og hun fortalte kort at blikket gjerne kunne hvile på henne hele tiden.

Resultatet var påfallende rolig. Lærerne gestikulerte mer, pauset der det var naturlig og så ikke lenger bort fra bildet for å sjekke noe. Anne sa selv at hun for første gang merket at hun ikke trengte å redde samtalen underveis.

Ett av opptakene hadde fortsatt en svakhet: vinduet bak læreren ga for sterkt lys en stund. Det er en annen øvelse, og den hører til modulen om bakgrunn og lys. Men blikkretningen var på plass, og det var den som hadde plaget henne mest.

Det Anne tok med seg videre

Når jeg tenker på denne saken, er det den lille forberedelsen som skiller. Anne la ikke til utstyr og brukte ikke mer tid på opptaksdagen. Hun bestemte seg på forhånd for hvor kameraet skulle stå, hvor hun selv satt og hvor blikket skulle hvile, og så holdt hun seg til det.

Hun lager nå en enkel oppsettsskisse for hvert intervju og legger den ved shotlisten. Skissen tar ti minutter å tegne og sparer henne for mye usikkerhet i rommet.

Hvis du kjenner igjen stivheten fra Annes første opptak, kan du starte der: tegn stolene, bestem blikket og ta bildet først etter at alle vet hvor de skal se.

• Tegn oppsettet før opptaksdagen
• Fortell intervjuobjektet hvor blikket kan hvile
• Hold fast på det du har avtalt