Kameraet settes opp der det er plass
Den vanligste feilen jeg ser, er at kameraet havner der stativet først fikk plass. Resultatet er et bilde som bestemmes av rommet, ikke av hva intervjuet skal formidle. Når du kommer inn i et kontor eller et klasserom, er det fristende å sette opp ved døren, fordi det er der du står. Men posisjonen styrer hvordan seeren leser samtalen: for høyt kamera gjør personen liten, for lavt gjør henne dominerende.
Jeg ber deltakerne gjøre det motsatte av det som føles naturlig. Gå inn i rommet uten utstyr, bestem hvor intervjuobjektet skal sitte, og finn deretter kameraposisjonen som gir det bildet du trenger. Flytt gjerne møbler. Ti minutter med omrokkering før opptaket sparer deg for en dag med klipping rundt et bilde som aldri ble riktig.
Husk også at høyden på objektivet bør ligge omtrent i øyehøyde med den som snakker. Det er et enkelt utgangspunkt, og du kan avvike fra det med vilje når du har en grunn.
Alle intervjuer får samme bildestørrelse
Mange velger halvnært bilde til alt, fordi det aldri ser direkte galt ut. Men et intervju om en vanskelig arbeidshverdag fortjener ikke samme størrelse som en omvisning på et verksted. Totalbildet viser hvor personen er og hva hun gjør. Halvnært er standarden for rolig samtale. Nærbilde bruker du når ordene bærer følelse eller når detaljer i ansiktet betyr noe.
Spørsmålet jeg lar deltakerne stille seg, er enkelt: hva skal seeren sitte igjen med? Hvis svaret er kunnskap om et sted eller en prosess, trenger du luft rundt personen. Hvis det er en opplevelse, kommer du nærmere. Du kan også skifte størrelse underveis i samme intervju, så lenge skiftet har en grunn og ikke bare skjer fordi du kjeder deg bak kameraet.
Bestem størrelsen før du trykker opptak, og skriv den ned ved siden av spørsmålene dine.
- Totalbilde: sted, arbeid og sammenheng
- Halvnært: den rolige samtalen
- Nærbilde: ord som bærer følelse
For tett på, for tidlig
Nybegynnere går ofte rett til nærbilde fordi det føles profesjonelt. Problemet er at et nærbilde brukt hele veien blir slitsomt, og at det er vanskelig å klippe i. Når ansiktet fyller hele bildet, ser hvert hopp i klippet ut som en feil. Dessuten blir intervjuobjektet ofte ukomfortabelt av et kamera som står tett innpå.
Et halvnært bilde med litt luft over hodet gir deg rom til å skjære inn senere. Ønsker du nærbilde, kan du gå dit i de øyeblikkene som tåler det. Jeg anbefaler å filme intervjuet i en størrelse og ta de nære partiene som egne opptak der personen gjentar en viktig setning, eller bruke et andre kamera hvis du har ett.
Husk også at kamerarommet påvirker hvor avslappet personen er. Gi henne noen minutter med kameraet på før du begynner å spørre.
Hodet kuttes feil og bildet mister luft
Innrammingen av selve hodet er en detalj som går igjen i nesten alle øvelsene våre. Enten er det for lite luft over hodet, slik at toppen av håret kuttes, eller for mye, slik at personen synker nedover i bildet. Rammen bør kutte et sted som føles naturlig: midt på brystet, ved skuldrene eller ved livet, men aldri ved leddene som albuer og knær.
Se også på sidene. Hvis personen sitter midt i bildet og ser rett frem, blir komposisjonen stiv. Plasser henne litt til siden og la blikket gå inn mot den tomme delen av bildet. Da får blikket rom, og bildet føles åpent i stedet for innestengt. Dette henger tett sammen med blikkretning, som vi går gjennom i en egen modul.
Sjekk rammen på skjermen, ikke bare i søkeren, og ta en testopptak som du ser på i fullskjerm.
Posisjonen sjekkes ikke mot bakgrunnen
Du kan ha funnet riktig vinkel og riktig størrelse, og likevel ødelegge bildet fordi noe står bak hodet. En plante som vokser opp av skulderen, en lysbryter eller et skilt som går rett gjennom ansiktet. Dette ser du lett på en skjerm, men sjelden mens du konsentrerer deg om spørsmålene.
Gjør det til en vane å gå rundt rommet og se på bakgrunnen gjennom kameraet før intervjuobjektet setter seg. Flytt kameraet noen centimeter til siden i stedet for å flytte alt rundt. Ofte løser en liten forskyvning problemet, og du får samtidig dybde mellom personen og veggen bak.
Kontrollér også at det ikke er refleksjoner i vinduer eller bilder på veggen som fanger kameralyset.
- Planter, lamper og skilt bak hodet
- Kanter og linjer som skjærer gjennom ansiktet
- Refleksjoner i glass og blanke flater
Planen glemmes når opptaket starter
Den siste feilen er kanskje den mest menneskelige: du bestemte posisjonen, men endrer den underveis uten å notere hvorfor. Når du så skal klippe, vet du ikke hvilke opptak som hører sammen. Skriv ned kameraposisjon og størrelse for hvert oppsett, og merk opptakene med samme navn som på listen.
Dette er der kameraposisjon møter opptaksplanlegging. En enkel linje per oppsett er nok: hvor kameraet står, hvilken størrelse, og hva personen skal fortelle. Hvis du endrer noe, skriver du det ned i øyeblikket. Det tar tretti sekunder og sparer deg for en lang leting senere.
I kurset øver vi på akkurat dette, med et lite oppsett der du følger planen og noterer avvik.
Feilene over har én ting til felles: posisjonen ble ikke valgt, den oppsto. Når du bestemmer hva intervjuet skal formidle før du setter opp kameraet, blir både bildestørrelse, høyde og bakgrunn enklere å avgjøre. Start med rommet uten utstyr, velg størrelse med en grunn, sjekk rammen og bakgrunnen, og skriv ned det du gjør. Det er ikke mer komplisert enn det, men det krever at du gjør det hver gang.