Fra rotete opptaksdag til merket shotliste: historien om Hanne

Hanne og de bildene som aldri passet sammen

Hanne jobber med kommunikasjon i en liten virksomhet i nærheten av Haugesund. Hun kom til kurset etter å ha laget flere korte intervjuvideoer på egen hånd. Hver gang var det samme mønster. Hun brukte en hel dag på opptak, kom hjem med mye materiale, og når klippingen startet, manglet det alltid noe.

Det var sjelden selve intervjuet som var problemet. Svarene var gode, og intervjuobjektene var avslappede. Det som manglet var det rundt: hender som arbeider, rommet folk satt i, et bilde som kunne dekke et klipp. Hun hadde filmet det hun kom på underveis, og det ble ikke nok.

Da hun fortalte dette på første kursdag, kjente jeg igjen situasjonen. Mange som lager video selv, begynner å planlegge først når klippingen har vist hva som mangler. Da er det for sent, for folk og rom er ikke lenger tilgjengelige. Vi bestemte oss for å flytte planleggingen fram til før kameraet gikk.

Første utkast: en liste uten rekkefølge

Hannes første shotliste var en tekstfil med tolv punkter. Der sto ting som intervju, kontor, produkter og hender. Det var en god start, men listen sa ingenting om rekkefølge, utstyr eller hvor lang tid hvert bilde ville ta. Den fungerte mer som en huskeliste enn som en plan.

Vi gikk gjennom listen sammen og stilte ett spørsmål til hvert punkt: hva skal dette bildet fortelle, og hvor skal det ligge i den ferdige videoen? Flere av punktene viste seg å være det samme bildet beskrevet på to måter. Andre manglet helt, blant annet et bilde som viste hvor intervjuobjektet jobbet.

Etter denne runden sto det åtte bilder igjen, hver med en kort setning om hensikten. Det var færre enn før, men nå visste Hanne hvorfor hvert enkelt var med. Det gjorde det lettere å bestemme hva som kunne droppes hvis tiden ble knapp.

• Hva skal bildet fortelle?
• Hvor ligger det i den ferdige videoen?
• Hvilke bilder er egentlig det samme?

Merking, utstyr og tidsbruk

Neste steg var å gjøre listen brukbar på selve opptaksdagen. Hvert bilde fikk et nummer og en bokstav for bildestørrelse: T for totalbilde, H for halvnært og N for nærbilde. Ved siden av skrev hun hvilket utstyr bildet krevde, for eksempel stativ, lyskilde eller bare kameraet i hånden.

Så kom tidsbruken, som mange hopper over. Hanne anslo først ti minutter per bilde og landet etter en ærlig gjennomgang på alt fra tre til tjue minutter. Intervjuet fikk tretti minutter, og bildene av hender og omgivelser fikk korte, avgrensede vinduer. Summen gjorde at hun så at dagen ikke gikk opp med de opprinnelige planene.

Rekkefølgen ble satt etter hva som var praktisk, ikke etter hvordan videoen skulle ligge. Alle bilder som krevde samme kameraoppsett ble samlet, slik at stativet ikke måtte flyttes oftere enn nødvendig. Det sparte henne for flere flyttinger gjennom dagen.

• Nummer og bokstav for bildestørrelse
• Utstyr notert ved hvert bilde
• Tidsbruk satt av og summert
• Bilder med samme oppsett samlet

Øvelsen på opptaksdagen

Vi øvde på å følge listen i praksis. Hanne fikk en kort opptaksøkt med en kollega som intervjuobjekt, med klokke på bordet og listen på et klippebrett. Poenget var ikke å lage et ferdig produkt, men å merke hvor planen holdt og hvor den knakk.

Den knakk to steder. Et lysoppsett tok dobbelt så lang tid som antatt, og et detaljbilde av en arbeidsbenk viste seg å være umulig fordi lyset fra vinduet bare var riktig tidlig på dagen. Begge deler ble ført inn i listen som endringer, ikke som feil.

Det var kanskje det viktigste Hanne tok med seg. En shotliste er ikke et dokument som skal følges slavisk. Den er et utgangspunkt som gjør det mulig å se hva som skjer når virkeligheten avviker, og å bestemme raskt hva som kan droppes eller flyttes uten at hele dagen faller sammen.

Det som endret seg etterpå

Noen uker senere gjennomførte Hanne en ekte opptaksdag for virksomheten sin. Hun hadde med seg listen, utskrevet og merket, og krysset av underveis. Intervjuet ble tatt først, mens lyset var best, deretter detaljbildene i den rekkefølgen utstyret passet.

Ved klipping hadde hun nå innklipp til nesten alle overganger. Hender ved arbeidsbenken, et bilde av inngangen og et nærbilde av et produkt dekket de stedene der intervjuet hoppet mellom temaer. Hun trengte ikke å lete etter noe som manglet.

Hun fortalte at den største forskjellen ikke var antall bilder, men roen. Når listen lå klar, slapp hun å tenke på hva som kunne mangle mens hun filmet. Hun kunne konsentrere seg om intervjuobjektet og om å få bildet riktig, og det merket både hun og de hun filmet.