Slik velger vi bildestørrelse og kameraplass på en opptaksdag

Før kameraet står: jeg går rommet først

Når jeg kommer til et rom, tar jeg ikke frem stativet med en gang. Jeg går rundt med hendene tomme og ser på hvor lyset kommer fra, hvor stolene kan stå, og hva som havner bak personen som skal intervjues. Et klasserom, et kontor og et lite møterom gir helt ulike utgangspunkt, og det er ofte rommet som bestemmer mer enn utstyret.

Deretter spør jeg meg hva intervjuet skal formidle. Skal seeren bli kjent med en person, forstå en prosess eller følge en forklaring? Svaret styrer valget mellom totalbilde, halvnært og nærbilde. Dette er den delen av arbeidet deltakerne på kurset ofte hopper over, og det er her de fleste feilene starter.

Jeg tar gjerne to tre minutter med et notat der jeg skriver rommets begrensninger: avstand til vegg, vindu på venstre side, støy fra gangen. Det notatet blir grunnlaget for hele oppsettet, og det følger med inn i shotlisten.

• Gå rundt i rommet uten utstyr først
• Se etter lyskilde, vegg og avstand
• Skriv ned rommets begrensninger

Kameraposisjon: høyde, avstand og vinkel

Jeg setter nesten alltid kameraet i øyehøyde med den som snakker, eller litt under. Står kameraet høyere, ser personen liten ut og litt lydig. Står det for lavt, blir haken for fremtredende. En liten justering på ti centimeter kan endre hvordan intervjuobjektet oppleves på skjermen.

Avstanden velger jeg ut fra rommet, ikke bare ut fra bildestørrelsen. I et trangt rom bruker jeg en lengre brennvidde og står lenger unna, slik at ansiktet ikke blir forvrengt. Med en kort brennvidde tett på blir nesen stor og ørene små, og det er sjelden det man vil.

Vinkelen mellom kamera og intervjuobjekt holder jeg moderat, gjerne litt skråstilt i forhold til veggen bak. En vinkel på rundt tretti grader gir dybde i bildet og unngår at personen ser ut som i et passfoto. Jeg merker gulvet med tape slik at stativet kan settes tilbake på samme sted etter en pause.

• Kamera i øyehøyde eller litt under
• Lengre brennvidde i trange rom
• Merk stativets plass med tape

Totalbilde, halvnært og nærbilde: hva hvert av dem gjør

Totalbildet viser personen i omgivelsene og forteller hvor vi er. Jeg bruker det til å åpne, og når omgivelsene er en del av saken, for eksempel en lærer ved tavlen eller en håndverker i verkstedet. Det er sjelden bildet man blir værende i gjennom hele intervjuet.

Halvnært er arbeidshesten. Fra midt på brystet og opp får seeren både ansikt og litt kroppsspråk, og det fungerer for det meste av en forklaring. Når noen forteller om et fagfelt eller en rutine, holder jeg meg her og lar blikket og hendene bære samtalen.

Nærbildet sparer jeg til øyeblikk som faktisk betyr noe: en pause, en følelse, en setning som skal sitte. Brukes det hele tiden, mister det virkningen og blir slitsomt å se på. Jeg planlegger gjerne ett eller to slike steder på forhånd, og noterer dem i shotlisten med et tidsrom.

• Totalbilde: åpner og viser stedet
• Halvnært: hovedbildet i forklaringer
• Nærbilde: sparsomt, for de viktige øyeblikkene

Et konkret eksempel fra et lite kontor

Nylig filmet vi en kort presentasjon på et kontor med ett vindu og en hylle bak skrivebordet. Hylla var full av permer, og det så rotete ut i totalbildet. Vi flyttet stolen en meter mot hjørnet, slik at bakgrunnen ble en ren vegg med en enkelt plante.

Kameraet kom på en lengre brennvidde i enden av rommet, og bildet ble halvnært. Personen snakket om en arbeidsprosess, og vi trengte ikke mer enn det. Totalbildet tok vi som et kort opptak av rommet uten person, til innledningen, og det tok under to minutter å få med.

Det som reddet dagen var at planen lå klar. Vi visste hva hvert bilde skulle brukes til, så vi trengte ikke å filme alt i alle størrelser for sikkerhets skyld. Det sparte både tid og klippearbeid i etterkant, og opptaket føltes rolig for den som satt foran kameraet.

Vanlige feil jeg ser hos deltakerne

Den hyppigste feilen er at kameraet står for nært og for høyt. Mange vil fylle bildet, men ender med et ansikt som dominerer og en bakgrunn man ikke har kontroll på. Jeg ber dem ta ett skritt tilbake og heller zoome litt inn.

Den andre er å bytte bildestørrelse uten grunn. Et halvnært bilde som plutselig blir nærbilde midt i en setning, uten at noe har endret seg i innholdet, forvirrer seeren. Hver endring bør ha en grunn som kan skrives ned i shotlisten.

Den tredje er å glemme hodeplassen, altså luften over hodet. For lite gir en klemt følelse, for mye gjør personen liten. En fast regel jeg bruker er å ha øynene omtrent en tredjedel ned fra toppen av bildet, og la dem sjekke dette på skjermen før de trykker opptak.

• Kamera for nært og for høyt
• Størrelsesskifte uten grunn
• Feil hodeplass i bildet

Hva du kan ta med deg til din neste opptaksdag

Begynn med rommet og med spørsmålet om hva intervjuet skal formidle. Først da velger du kameraplass og bildestørrelse. Rekkefølgen er viktigere enn utstyret du har, og den fungerer like godt med et enkelt kamera som med et større oppsett.

Skriv ned valgene dine, selv om det bare er tre linjer på et ark. Det gjør at du kan gjenta det som fungerte, og endre det som ikke gjorde det, ved neste anledning. På kurset øver vi nettopp på dette, med tilbakemelding underveis.

Ta deg tid til å teste bildet med et kort prøveopptak før intervjuobjektet kommer. Se på det på en skjerm som er større enn kameraets lille display, slik at du oppdager skjeve linjer og rot i bakgrunnen mens det fortsatt er lett å rette opp.